Hvalfangst

«Jeg gikk i kurven med bagasjen min — en skipssekk, håndveske og sjøstøvler — like etter klokken 21,00, og ble av Akselsen anvist en lugar akterut om babord, like foran: styremaskinen. Køya var plasert på en oppbygning og langs- ytterskottet, akkurat som lugarene i våre eldre orlogsfartøy. Vannet rant i strie strømmer ned fra dekk, og under ventilen ved fotenden lå noen kilo gjennemvåt tvist som sladret om lekkasje. LES MER HER

Vi har over mange år nå hatt månedlige Larshipmøter hvor hvalfangere og andre sjøfolk har møtt hverandre til kaffe og foredrag. I de senere årene har Håkon Halvorsen gjort en flott jobb med å arrangere disse møtene, men nå har han bestemt at det ikke blir noen møte før Coronaen har roet seg. Så langt vil vi takke Håkon for en flott jobb han gjør.

Avreise

Vestfoldbyene puster lettet ut etter jaget med å få hvalfangerne avgårde. Det var ekstraordinært mye mas i år med den knappe tid etter frigjøringen og mangelen på utstyr. Heller ikke var det lett å få tak i folkene som har vært spredt i årene siden siste ekspedisjon gikk ut fra Sandefjord — det er 6 år siden. Mange har tjenestegjort ute. En skal ikke glemme at grunnstammen i den norske hæren i Storbritannia var hvalfangere, andre ble tatt av tyskerne og satt i lang tid i fangenskap. For mange ble det bare noen få uker sammen med familien
i Vestfold før de påny måtte trekke i arbeidsklærne og bli borte for et halvt år. LES MER HER

Den underlige 100-årige epoke i norsk næringsliv som hvalfangsten har vært, er nå slutt, antakelig for bestandig. Hvalfangst er for de fleste så nøye forbundet med Vestfold, med Tønsberg, Larvik og Sandefjord, at man overser at også andre byer har vært engasjert i den. Utenom fangsten langs den norske kyst har også ekspedisjoner fra Oslo, Haugesund og Tromsø fanget på fjernere felter. En enkelt
gang har Kragerø, Ålesund og Bergen forsøkt, for alle tre like mislykket. Historien — og forhistorien — om den sistnevnte bys forsøk er denne:   LES MER HER