Hvalfangst

Vår nestor og maritim historiker Bjørn Pedersen har gitt oss en personlig historie i fra en av de mange flotte reisene han og hans hustru har tatt opp gjennom årene.

Sensommeren 2003 var jeg og min kone, samt bror og kone, på en ferietur på
den Canadiske Vestkysten. Og denne turen hadde en reise med den Canadiske
varianten av Hurtigruten lagt inn i reiseplanene. Vi hadde booked billetter for
en tur fra Prince Rupert ned til Port Hardy som passet inn i et program jeg
hadde satt opp. Planen var å kjøre med leiebil fra Vancouver over mot Banff,
deretter nordover til Prince George, så opp til Steward på grensen til «the
panhandle» av Alaska og så til slutt til Prince Rupert for å ta fergen dagen etter.

LES MER HER

Lokalene er fulle om dagen, slik står det å lese i avisene når det er dårlig vær ute, hvalfangstmuseet og andre museer i Vestfold opplever en flott tilstrømning til deres utstillinger.

Men du trenger ikke å gå ut i det dårlige været for å oppleve unike ting som dyr, bilder og annet. På nettet er det idag og tiden fremover vil du kunne finne mange flotte og spennende bilder og historier i fra portalen VESTFOLDMUSEENE.NO ( www.vestfoldmuseene.no ). Og som de selv skriver:

» Vestfoldmuseene IKS består av en arkivinstitusjon, et kunstmuseum, et historisk senter, Thor Heyerdahl-instituttet og syv kulturhistoriske museer. Våre spesialmuseer og temautstillinger sender deg på en fengende historisk reise gjennom vikingtid, grevskapshistorie, middelalder, hvalfangsthistorie, kunstneren Edvard Munchs liv, ekspedisjoner og moderne industrihistorie, samt ett av landets beste kunstmuseer. Vestfoldmuseene IKS driver også Vestfoldarkivet og Samlingsforvaltningen, med gjenstander, fotografier og arkiver fra hele Vestfold. Hver avdeling tilbyr særegne temaer og opplevelser. «

 

Med tillatelse i fra Sannidal Historielag

Vi kunne partere opptil 12 hvaler på skiftet
En samtale med Reidar Marcussen om hvalfangst i Sørishavet på 1950-tallet.

Som de fleste vet, deltok norske rederier på 1900-tallet i en storstilt fangst av større hval i Sørishavet. En av de få sannidøler som ennå kan fortelle om denne hvalfangsten, er 75 år gamle Reidar Marcussen. Han ble født i Kil i 1935 og gikk på Kil skole under og etter krigen, for de ikke ukjente sannidalslærerne Karen Dobbe og Halvor Gjerde. Fra 1953 til 1959 var Marcussen fem sesonger på hvalfangst i Sørishavet….

LES MER HER

Mange av det norske folk har seilt ute til sjøs og alle har på en eller annet opplevd mye nytt når de seilte ut for første gang, det er disse historiene vi ønsker å ta del i. Forrige gang vi gjorde dette fikk vi inn mange flotte historier, så vi håper at også denne gangen vil vi få inn mye nye historier. Historien kan dere sende inn på mail eller legge inn under innlegget vårt her.

LES HISTORIENE HER

 

Lars Iversen
er født på Tjøme den 6/8 1856. 15 år gammel tok han til sjøs og et par år senere tok -han
styrmannseksamen med beste karakter. Han for deretter i 7 år for samme rederi og som den
styrmann med fullriggeren Superior» utførte han en heltedåd. Under en orkanaktig storm
sprang nemlig skipet lekk i Atlanterhavet, og da man oppdaget, hvor lekkasjen var, gikk Iversen i
liner utenbords og fikk den tettet. Han holdt på i 3/4 time og da han var ferdig var det også
omtrent forbi med Iversen, som senere var syk et par år etter denne sjauen.

LES MER HER

Noe av det mest imponerende ved dem som har vært med på å skape hval-
fangsthistorie, er hva de husker av denne historie. Der sitter nu Adolf Gurijordet
i sitt hjem på Borgen, Arnadal, Stokke, en staut Vestfold-gårdbruker på 77 år,
og henter uten forhåndsvarsel datoer og klokkeslett og fatantall og hva det
skal være — fra 50 år tilbake i tiden — henter det alt sammen ut av sin hjernes
velordnede arkiv som om det var den enkleste sak av verden. Adolf Gurijordet
er den eneste gjenlevende flenser fra gamle «Bucentaur», og han var med på
den første turen sydover.
— Vi la ut fra Tønsberg den 13. oktober 1907, sier han. Vi gikk fra Tønsberg
til Shields, og så tok vi hvalbåtene, «Mathilde» og «Carl», i Kanalen. «Carl»
hadde vi på slep hele veien, det var en 120 favners sleper med en svær kjetting
på tamp. Men 25 mil av Syd-Georgia fikk vi et forferdelig vær og måtte la
sleperen gå. Vi hadde bare et lite spill å arbeide med og holdt på med det fra klokken 4 morgen til 10 på dagen.
Var det Deres første tur på hvalfangst?

LES MER HER

Blant veteranene i Tønsbergs Hvalfangeri er skytterbrødrene Herman og Jens
Berntsen. De var med fra starten av i 1907 og dro avsted på den første beskjedne
ekspedisjon til Syd-Georgia. Selv om de på det tidspunkt ikke var gamle karene
— gamle er de forsåvidt ikke ennu — var det ikke deres første føling med hval-
fangsten, og heller ikke deres første tur sydover. Herman var dengang 17 år
gammel, og han hadde deltatt i hvalfangst siden han var 14,5 år 1905 var han
på Spitsbergen, og samme høst var han med «Admiralen» sydover. Senere fulgte
en tur til Island med Victor-selskapets ekspedisjon før han ble knyttet til Tøns-
bergs Hvalfangeri og ble matros på selskapets første kokeri «Bucentaur». Jens
Gernisen Iylte 15 ar på den første turen nedover med hvalbåten «Curl» «det
var enda midt mellom Madeira og St. Vincent,» forteller han selv. Men heller
ikke for ham var dette den første turen, han hadde vært sydover en gang før. Så
Herman og Jens Berntsen har i sannhet trådt sine barnesko i hvalfangsten. Og
de ble begge skyttere i meget ung alder, Herman i 1910 og Jens i 1912.

LES MER HER

Det er mange artige historier etter hvalfangerne, her kommer noen.

UVANLIG SYN

Det var på fangst i Sydishavet. Den første del av se-
songen gikk det ikke si godt for den unge hval-
skytteren John. Så skulle han inn og bunkre en dag
og var akterut og fikk en hval til fender. Da hval-
båten var kommet langs siden til kokeriet ropte en
gammel flenser over til skytteren som sto på broen.
— Nå John, åssen syns du båten tar seg ut med hval
ved sia?

IKKE SÅ NØYE

Det skulle forhyres til hvalfangst, og en kar fra en
av bygdene var svært forhippen etter å få seg en
tur i isen. — Ja, det er så og så meget i hyre i måneden
og ett øre for fatet, ble han forklart på kontoret.
— Ja, bare jeg får hyra, jeg, sa gutten, så er det
ikke så nøye med den ettøringen!

EN DAVIDSEN-HISTORIE

I 1926 lå vi med gamle «Sevilla» nede på Syd-Shet-
land og fanget. Vi hadde hval, men det skortet på
vannet til å koke ut. Evaporatorene var ikke så over-
vettes gode, og Vi var stadig på farten for å lete
etter vann. Davidsen var bestyrer, og da han en kveld
kom inn, spurte han hvordan det gikk. Svaret var
ikke særlig oppløftende. — Det ser ut for meg som
at det ikke er om å gjøre å finne hval — det er visst
mer om å gjøre å finne en bekk, sa gubben Davidsen.

KOS

Hvalskytter Davidsen fra Veierland var kjent av
alle på hvalfeltet for sin uredde munn. En julaften
på feltet fikk som vanlig alle ombord både på koka
og på hvalbåtene en dram, men bestyreren på koka
var kjent for å være knipen med det sterke. Utpå af-
tenen brukte bestyreren radiotelefonen rundt til
hvalbåtene som lå omkring kokeriet og ønsket god
jul til alle. Da han kalte opp Davidsens båt, svarte
Veierland-skytteren:— Ja, nu ligger vi og kosær oss
med 1 dl. rom ogen pøs vann.

SCHIØDT

Om en av våre hvalskyttere går mange historier. En
gang skulle han hilse på fangstekspedisjonens nye
lege, den vel to meter lange dr. Schiødt.
— Jeg er Schiødt, sa legen.
— Ja, det kan jeg nok se, at du er mer enn ei
lengde! sa hvalskytteren.

Fortelling av Erik Leister

Som førstereisgutt på flytende hvalkokeri «THORSHAVET» på 17 081 tonn med en bemanning på 350 mann, forlot vi Sandefjord 17. oktober 1961. Her om bord skulle vi alle være til neste år, – engang ut i mai måned.
Jeg må kort fortelle noe om livet på et hvalkokeri. Etter at hvalen er skutt og «blåst» opp av hvalbåten, og tauet inn til kokeriet blir det store dyret dratt opp brekken med ei stor klo, – hvalkloa.
Her oppe på dekket blir så hvalen partert og skåret opp med sylskarpe kniver på lange skaft, flensekniven. Den store dampdrevne beinsaga kutter opp bein; ribbeina og ryggraden. Her er kokehull ned til kokene som i perioder står vidåpne i perioder mens kjøtt og bein fylles på kjelene. Her nede dampes det ut olje av oppmalt bein og kjøtt, disse står under flensedekket, – på et dekk i kokeriet (fabrikken).
På det såpeglatte flensedekket også kalt bare «plan» yrer det av håndfaste karer som med hjelp av vinsjer og vaier får trukket spekkflenger, store kjøttstykker og bein bort til kokehullene. Det er slett ikke ufarlig her på planet, en må følge godt med, og til en hver tid vite hva andre vil gjøre!
Alle mann er utstyrt med store gummistøvler (vadestøvler)som har påmonterte pigger på hælene! – Forløperen til piggdekka.
Nei, ingen ting skjedde av alvorlige ulykker her på planet de 3 – 4 månedene fangsten varte. Ei heller
i maskinrommet eller i kokeriet var det noen skader og uhell å snakke om på denne sesongen så langt.
Olje, ekstrakt og beinmel ble lagret om bord i tanker – og fat, vi hadde store mengder av alt som nå skulle hjem til Sandefjord.

LES MER HER