Hvalfangst

En av de ting som er særlig iøynefallende for oss eldre, er
den sterke utvikling og de radikale forandringer som har funnet
sted i løpet av de siste 50 år på nær sagt alle livets områder.
Dette gjelder ikke minst forholdene til sjøs, heri innbefattet
også hvalfangsten. For å illustrere utviklingen, skal jeg i det
følgende berette litt om forholdene innen hvalfangsten slik
jeg selv opplevet dem i de første årene etter århundreskiftet.
Da emnet er stort, har jeg valgt å begrense det til særlig å
gjelde transport av mannskaper til og fra fangstfeltene og
forholdene ombord i transportbåtene.

La meg begynne med året 1906. Vi gikk da til hvalfangst-
stasjonen North Shetland med 2 hvalbåter, «Svend Foyn» og
«Queen Alexandra». Som transportskip hadde vi bark «Ema-
nuel». Vi gikk fra Sandefjord en lørdag ettermiddag først i
april.   LES MER HER

Skipet har ikke noe med artikkelen å gjøre

Med tillatelse av SIDE 3 – Inge Lundereng
Under hvalfangstens gullalder på slutten av 1920-tallet i Sørishavet kunne det gå vilt for seg. Både hvalkokerier og hvalbåter gikk til bunns og rundt 40 norske hvalfangere måtte bøte med livet.
Den aller alvorligste «norske» ulykken under den værharde og skjebnesvangre sesongen 1927–28 finner sted 23. januar 1928 da selskapet Chr. Salvesen & Co’s hvalbåt «Scapa» kantrer.
Den får en skade i skutesiden og havarerer 15 sjømil fra Laurie Island i øygruppen Sør-Orknøyene. De fleste av mannskapet på 17 er fra Tønsberg-området.
I midten av januar går «Scapa» sammen med hvalbåtene «Silva» og «Sonja» fra Sør-Shetland til Salvesens landstasjon i Leith Harbour på Sør-Georgia for å losse hvalolje og bunkre kull. Ekspedisjonen oppholder seg i Leith Harbour i tre dager.

LES MER HER

Dette er vel kanskje lite kjent. Da fikk den kjente pioner fra hvalfangsten på den sydlige halvkule, hvalfangstbestyrer og reder Amandus Andresen, bygd en bark på 500 tonn på Kamfjord. Denne skuten hadde også hjelpemotor. Andresen var mannen som bygde <Hauanslottet. Han var forøvrig chilensk statsborger og døde i 1940 der nede. Skuta het » Magellanes «, oppkalt etter stredet.
Hvem sto for denne byggingen? Kanskje var det brødrene Thorvaldsen som i tiden 1910 – 1922 drev båtbyggeri på nabotomten her. De var fra den kjente båtbyggerfamilien i Ormestadvika. Foto: Larship arkiver. LES MER HER

1918 Magellanes

A Mermaid» by John William Waterhouse

Havfruer
Pa Klubben har øl og vin velsignet gjestene og jaget bort hemningene. Flere par er kommet ut på dansegulvet. Skjønnheten fra sydhavsøyene har flyttet fra trappebordet til et bord nærmere musikken. Hun hører hjemme på Filippinene, konstaterer vi. Der kommer en kar fra Malaysia bort til henne og slår an på engelsk. Han har blåsvart hår, han også, de kler hverandre. Hun smiler opp til ham, han setter seg og bestiller vin til to.

LES MER HER

Skrevet av Einar Bøe – Krigsinvaliden

Det er ikke gitt å glemme den tiden av våre liv som vi mistet pga. en
grusom krig! Men alt har sin pris, selv freden.
Freden ble for mange nærmest en ny og usynelig krig. Til tross for mange
harde turer over Nord Atlanteren, rundt den Engelske kyst, Karibien,
Stillehavet og Det Indiske hav, var det som om vi ikke hadde hvert der.
Vi hadde jo bare hvert i England og levd i sus og dus. Vist ble det litt
sus og dus etter at vi hadde vært flere døgn blant ubåter, tyske fly fylt
med flybensin og ammunisjon. Vi levde jo bare for dagen i dag! Ingen visste
når og hvor neste båt fikk sin avskjedssalutt av de snikende ubåtene.
Barene i Liverpool, Glasgow og andre steder var et sted hvor mange druknet
sin hjemlengsel og glemte de farene som ventet oss. Men den skjøre freden
ble ofte avbrutt av Luftwaffe som jevnelig besøkte disse byene. Da var det
bare å komme seg i bomberommet. Mange var så vant til dette at de bare ble
der de var. Jeg glemmer aldri de trauste engelske brannmannskapene. De måtte
ha nerver av stål. Natt ette natt måtte de slåss mot tyske bomber og brannbomber.
Det var et forferdelig skuspill å se på.
Da Norge ble hærtatt av den tyske krigsmaskin befant jeg meg på en tankbåt
utenfor Carlifornia på vei til japan. Omtrent midtveis i Stillehavet fikk vi
nyheten om at Norge var i krig. Ingen viste hva dette ble til, men kapteinen hadde
fått telegram om at vi skulle stoppe opp inntil nærmere ordre. Til alles glede,
fikk kapteinen telegram fra London. Vi skulle fortsette reisen og fremdeles under
norsk flagg.

Våren 1941 kom jeg til Halifax i Canada og dro til Lundenburg hvor marinen hadde
en treningsleir. Der ble jeg utdannet kanonskytter. Etter endt trening skulle
jeg ombord i en hvalbåt GOS 8 som var ombygget til patruljefartøy. Kvelden før
jeg skulle ut, trengte de en kanonskytter på en tankbåt som skulle til England.
Det ble skjebnens luner, for GOS 8 gikk til Nord Norge for å hente agenter og flyktninger.
På veien gikk GOS 8 på en mine og kun to mann overlevde. Alle kammeratene mine i
fra Lunenburg gikk ned med den båten.
Jeg fortsatte i konvoytjenesten så lenge krigen varte. En gang vi skulle til Hull
i England med flybensin ble vi angrepet av et tysk fly. Vi hadde forlatt konvoien
og seilte sammen med en svensk båt. Vi skjøt på flyet med noen små maskingeværer som vi hadde ombord. Flyet ble tvunget til å endre kurs så mye at de tre bombene de slapp, falt i sjøen ved siden av oss. Etterpå gikk det tyske flyet til angrep på den svenske
båten som ikke hadde noe å forsvare seg med.
Ofte tenker jeg på den gang vi lå i Canada og lastet trelast og korn som skulle til
England.Båten var en gammel kullfyrt båt, en holk, men du verden for en god sjøbåt det var.
Vi lastet korn i underrommet og trevirke på toppen slik at dekkslasten var ganske høy.
Diskusjonen gikk om båten ville klare seg i dårlig vær, noe vi fikk erfare til gangs.
Alt gikk bra helt til vi kom til Newfoundlands bankene. Der blåste det opp til skikkelig
storm. Vi var maksimalt uheldige for rorledningen røk, så det ble en heidundrene slingring.
Lasten forskjøv seg slik at vi måtte få dekkslasten overbord.
Da det var mange eldre sjømenn ombord, ble jeg spurt om å prøve å få slått løs slipphakene.
Med hiveline rundt meg skulle jeg prøve å få slått løs slipphakene som holdt surringene
sammen. Skipper og styrmann holdt i linene og dirigerte meg slik at jeg ikke skulle ta
unødig risk. Jeg glemmer aldri den følesen jeg hadde da de rykket meg til seg med det
samme hakene løsnet. Alt ble dirigert nøye fra broen. Man fikk tillit til slikt befal.
Med båten Høegh Soul som gikk med bensin var vi de første som kom inn til Marseille i
Frankrike etter invasjonen. Den samme kvelden vi kom dit invaderte tyskerne byen.
Vi hørte de sprengte jernbanevogner og antagelig jernbanestasjonen. For å komme til
kai litt vest for Marseille, måtte vi droppe ankret.Da vi skulle gå ifra kai fikk vi et
sjokk, for på ankeret hadde det satt seg fast en hornmine. Vi måtte komme oss vekk så
fort som mulig. Det kom amerikanske eksperter og detonerte minen. Senere viste det seg
at minen ikke kunne eksplodere fordi den var sabotert fra fabrikken, antagelig av krigsfanger som jobbet der.
Det verste jeg opplevde under krigen skjedde i Bari i Italia under innvasjonen der.
Vi hadde akkuart losset bensin og da er jo båten full av gass. En amerikansk lastebåt
som var fullastet med bomber gikk i lufta. Like foran den amerikanske båten lå det et
troppetransportskip som skulle til Ancona med forsterkninger. Soldatene var oppstilt
over hele område. Da røyken la seg etter eksplosjonen, var det ingen soldater å se.
Vi ble fortalt at det antagelig gikk med 5000 mennesker i den smellen. Ombord i vår
båt var det ingen skader. Det enorme trykket førte til at vi ikke kunne se skikkelig
på flere dager.
Ut fra bari, halvveis ute i Middelhavetfikk vi beskjed fra komandofartøyet om at vi
skulle låre flagget på halv stang. president Roosvelt var død. det ble noen våte
øyekroker da…

Foto av Gos 8: Anders Christensen

Et patent gir innsyn i konkrete løsninger på et teknisk problem, samtidig som det beskytter mot at konkurrenter produserer og selger produkter der løsningen er benyttet. Et patent gir innehaveren enerett til å utnytte sin oppfinnelse kommersielt for et begrenset tidsrom, vanligvis 20 år. I denne perioden kan andre hindres i å produsere, importere eller selge oppfinnelsen som er patentbeskyttet.
En innehaver av et gyldig patent kan la andre benytte patentet ved å leie ut en lisens, for eksempel ved at den andre betaler et beløp for hver produsert enhet.
Patenter ble innført for å fremme samfunnets utvikling ved å gi innehaveren av patenter enerett til å utnytte oppfinnelsen sin i en begrenset tid, mot at patentsøkeren beskrev teknologien i detalj. Teknologien blir tilgjengelig kunnskap for enhver, enten etter en stund etter inngivelse av søknad, eller ved meddelelse (godkjennelse) av patent. Etter den begrensede perioden med vern faller oppfinnelsen i det fri og alle kan utnytte teknologien.  Og det er dette vi skal se eksempel på, på tidlig 1900 tallet slet hvalfangerne med å flense hvalen. Alt foregikk på utsiden med stor risiko for å gå i vannet, og gjorde du det da var ikke tiden lang før du måtte bli reddet i fra det kalde vannet.

1909: Skipskaptein Nils Olsen i fra Larvik tok ut en patent på » Anordning på oppheisninger  av hvalskrotter »

1903: Ingeniør Alfred Nilson fra Vrengen, Tønsberg tok ut følgende patent på » Hvalflensemaskinen »