imo

Med tillatelse i fra Sannidal Historielag

Vi kunne partere opptil 12 hvaler på skiftet
En samtale med Reidar Marcussen om hvalfangst i Sørishavet på 1950-tallet.

Som de fleste vet, deltok norske rederier på 1900-tallet i en storstilt fangst av større hval i Sørishavet. En av de få sannidøler som ennå kan fortelle om denne hvalfangsten, er 75 år gamle Reidar Marcussen. Han ble født i Kil i 1935 og gikk på Kil skole under og etter krigen, for de ikke ukjente sannidalslærerne Karen Dobbe og Halvor Gjerde. Fra 1953 til 1959 var Marcussen fem sesonger på hvalfangst i Sørishavet….

LES MER HER

Fortelling av Erik Leister

Som førstereisgutt på flytende hvalkokeri «THORSHAVET» på 17 081 tonn med en bemanning på 350 mann, forlot vi Sandefjord 17. oktober 1961. Her om bord skulle vi alle være til neste år, – engang ut i mai måned.
Jeg må kort fortelle noe om livet på et hvalkokeri. Etter at hvalen er skutt og «blåst» opp av hvalbåten, og tauet inn til kokeriet blir det store dyret dratt opp brekken med ei stor klo, – hvalkloa.
Her oppe på dekket blir så hvalen partert og skåret opp med sylskarpe kniver på lange skaft, flensekniven. Den store dampdrevne beinsaga kutter opp bein; ribbeina og ryggraden. Her er kokehull ned til kokene som i perioder står vidåpne i perioder mens kjøtt og bein fylles på kjelene. Her nede dampes det ut olje av oppmalt bein og kjøtt, disse står under flensedekket, – på et dekk i kokeriet (fabrikken).
På det såpeglatte flensedekket også kalt bare «plan» yrer det av håndfaste karer som med hjelp av vinsjer og vaier får trukket spekkflenger, store kjøttstykker og bein bort til kokehullene. Det er slett ikke ufarlig her på planet, en må følge godt med, og til en hver tid vite hva andre vil gjøre!
Alle mann er utstyrt med store gummistøvler (vadestøvler)som har påmonterte pigger på hælene! – Forløperen til piggdekka.
Nei, ingen ting skjedde av alvorlige ulykker her på planet de 3 – 4 månedene fangsten varte. Ei heller
i maskinrommet eller i kokeriet var det noen skader og uhell å snakke om på denne sesongen så langt.
Olje, ekstrakt og beinmel ble lagret om bord i tanker – og fat, vi hadde store mengder av alt som nå skulle hjem til Sandefjord.

LES MER HER

Her ser vi virkelg aktivitet i fra Flk. C A Larsen tilhørende det norske selskapet A/S Antarctic med disponent Anton von der Lippe i Tønsberg. Skipet ligget tungt i vannet og har mange hvalbåter rundt seg. Hvis vi bruker godøye til så kan vi faktisk se hval i opphalingslippen som dette skipet hadde forut.

Fra gammelt av var det å håndtere en hval langs skutesiden en svært krvende og farlig måte å lense hvalen på. Ettersom årene gikk forstod man viktigheten av bruken av hele hvalen og at det ikke bare var spekke man kunne tjene penger på.

Mange hoder fant på forslag til hvordan man kunne få hele hvalen om bord og mange forsjøk ble gjort før de fikk den kjente åpningen bak på skipet hvor hvalen så ble trukket opp på dekk hvor mannskapet stod klar til å bearbeide hvalen.

Her ser vi det første heldige løftet med stålnett, neste forsøk gikk galt.

Bottlenosefanssten representerer et interessatt
kapitel i norsk hvalfangsts histor Fra Hans Re
gens bok, som utkom i 1937 anledning A S Thor
Dahl’s 50-årsjubileum, har vi hentet følgende

«Fra 1900 til 1917 hadde Thor Dahl i alt 9 bottle –
nosefangere, skuter han dels selv eide, dels dispo-
nerte i sameie med andre. Det var:

 

 

«Glimt kjøpt 1 1900 og solgt 4 1926
«Haabet» — 1902 , 1923
«Marianne» -— 1902 v 1915
«Johns —— 1904 GC) brente 1908
«Saga» – 1906 og solgt i 1916
«Patria» — 1908 forliste å 1911
«Tangen» — 1910 vg solgt å 1915
«Maries — 1910 3 1913
«Vesta» -— 1911 —-v- 1913

«Patria» er formodentlig blitt kjøpt for å rem-
plasere «John» og «Vesta» for å remplasere «Pa-
tria». Fra 1913 begynner Thor Daht å selge sine
bottlenosefangere, og vi skal siden se hvorfor.
LES MER HER

En av de ting som er særlig iøynefallende for oss eldre, er
den sterke utvikling og de radikale forandringer som har funnet
sted i løpet av de siste 50 år på nær sagt alle livets områder.
Dette gjelder ikke minst forholdene til sjøs, heri innbefattet
også hvalfangsten. For å illustrere utviklingen, skal jeg i det
følgende berette litt om forholdene innen hvalfangsten slik
jeg selv opplevet dem i de første årene etter århundreskiftet.
Da emnet er stort, har jeg valgt å begrense det til særlig å
gjelde transport av mannskaper til og fra fangstfeltene og
forholdene ombord i transportbåtene.

La meg begynne med året 1906. Vi gikk da til hvalfangst-
stasjonen North Shetland med 2 hvalbåter, «Svend Foyn» og
«Queen Alexandra». Som transportskip hadde vi bark «Ema-
nuel». Vi gikk fra Sandefjord en lørdag ettermiddag først i
april.   LES MER HER

Skipet har ikke noe med artikkelen å gjøre

Med tillatelse av SIDE 3 – Inge Lundereng
Under hvalfangstens gullalder på slutten av 1920-tallet i Sørishavet kunne det gå vilt for seg. Både hvalkokerier og hvalbåter gikk til bunns og rundt 40 norske hvalfangere måtte bøte med livet.
Den aller alvorligste «norske» ulykken under den værharde og skjebnesvangre sesongen 1927–28 finner sted 23. januar 1928 da selskapet Chr. Salvesen & Co’s hvalbåt «Scapa» kantrer.
Den får en skade i skutesiden og havarerer 15 sjømil fra Laurie Island i øygruppen Sør-Orknøyene. De fleste av mannskapet på 17 er fra Tønsberg-området.
I midten av januar går «Scapa» sammen med hvalbåtene «Silva» og «Sonja» fra Sør-Shetland til Salvesens landstasjon i Leith Harbour på Sør-Georgia for å losse hvalolje og bunkre kull. Ekspedisjonen oppholder seg i Leith Harbour i tre dager.

LES MER HER

A Mermaid» by John William Waterhouse

Havfruer
Pa Klubben har øl og vin velsignet gjestene og jaget bort hemningene. Flere par er kommet ut på dansegulvet. Skjønnheten fra sydhavsøyene har flyttet fra trappebordet til et bord nærmere musikken. Hun hører hjemme på Filippinene, konstaterer vi. Der kommer en kar fra Malaysia bort til henne og slår an på engelsk. Han har blåsvart hår, han også, de kler hverandre. Hun smiler opp til ham, han setter seg og bestiller vin til to.

LES MER HER