Indus

Med tillatelse i fra Sannidal Historielag

Vi kunne partere opptil 12 hvaler på skiftet
En samtale med Reidar Marcussen om hvalfangst i Sørishavet på 1950-tallet.

Som de fleste vet, deltok norske rederier på 1900-tallet i en storstilt fangst av større hval i Sørishavet. En av de få sannidøler som ennå kan fortelle om denne hvalfangsten, er 75 år gamle Reidar Marcussen. Han ble født i Kil i 1935 og gikk på Kil skole under og etter krigen, for de ikke ukjente sannidalslærerne Karen Dobbe og Halvor Gjerde. Fra 1953 til 1959 var Marcussen fem sesonger på hvalfangst i Sørishavet….

LES MER HER

Selskapet har en aktiekapital av kr. 850 000,00 og disponeres av artillerikaptein Rich.
Osmundsen med kontor i Ø. Slotsgate 7, Kristiania.
Kapt. Osmundsen er Sandefjordsmand og fra barndom-
men av interessert for hvalfangst, som han dog ikke op-
rindelig har valgt som levevei. Det er snarere de med
hans officerstilling og videnskabelige arbeider følgende bi-
stillinger, såsom kanonkontrollør, som departemental tek-
nisk konsulent for kemisk-tekniske produkter paa levnets-
midlernes omraade, der har bragt ham over i hvalfangst-
faget.
Selskapet har under bygning og indredning sit store
flytende kokeri «Imo», pæ 7400 tons; det er indredet med
faste tanker til 25 000 fat hvalolje. Dessuten er det for-
synt med guanofabrik med en kontinuerlig . kokekjel,
der arbeides efter disponentens, kaptein Osmundsens, og.
brukseier I M. Osmundsens patent; arbeidet er overdrat
Thunes mekaniske værksted.
Forresten er det flytende kokeri, som nå indredes
ved Framnæs verksted i Sandefjord, naturligvis fullt utstyrt ‘
med vanlige kokeapparater for spæk og kjøt.
Av fangstbåter har selskapet de to søsterskibe


«Russell» og «Macquarie», (gjengit nedenfor) som leveres
av Åkers mekaniske verksted. De er 110 fot lange med
tilsvarende andre dimensioner og har maskiner på 520 hk.
Selskapets fangstfelter er Tasmanien, Stewart Island, øgrupperne syd for New- Zealand og
Polynesien. Koncessionstiden er for Tasmanien 14 år, men for Stewart Island og de øvrige
steder årevis, altsaa git for et år ad gangen. Fangstbestyreren ved kokeriet er N. I. Nielsen,
Ula, der tidligere i over et snes år har vært ishavs- og fangstskipper. ‘

Her ser vi virkelg aktivitet i fra Flk. C A Larsen tilhørende det norske selskapet A/S Antarctic med disponent Anton von der Lippe i Tønsberg. Skipet ligget tungt i vannet og har mange hvalbåter rundt seg. Hvis vi bruker godøye til så kan vi faktisk se hval i opphalingslippen som dette skipet hadde forut.

Fra gammelt av var det å håndtere en hval langs skutesiden en svært krvende og farlig måte å lense hvalen på. Ettersom årene gikk forstod man viktigheten av bruken av hele hvalen og at det ikke bare var spekke man kunne tjene penger på.

Mange hoder fant på forslag til hvordan man kunne få hele hvalen om bord og mange forsjøk ble gjort før de fikk den kjente åpningen bak på skipet hvor hvalen så ble trukket opp på dekk hvor mannskapet stod klar til å bearbeide hvalen.

Her ser vi det første heldige løftet med stålnett, neste forsøk gikk galt.

Bottlenosefanssten representerer et interessatt
kapitel i norsk hvalfangsts histor Fra Hans Re
gens bok, som utkom i 1937 anledning A S Thor
Dahl’s 50-årsjubileum, har vi hentet følgende

«Fra 1900 til 1917 hadde Thor Dahl i alt 9 bottle –
nosefangere, skuter han dels selv eide, dels dispo-
nerte i sameie med andre. Det var:

 

 

«Glimt kjøpt 1 1900 og solgt 4 1926
«Haabet» — 1902 , 1923
«Marianne» -— 1902 v 1915
«Johns —— 1904 GC) brente 1908
«Saga» – 1906 og solgt i 1916
«Patria» — 1908 forliste å 1911
«Tangen» — 1910 vg solgt å 1915
«Maries — 1910 3 1913
«Vesta» -— 1911 —-v- 1913

«Patria» er formodentlig blitt kjøpt for å rem-
plasere «John» og «Vesta» for å remplasere «Pa-
tria». Fra 1913 begynner Thor Daht å selge sine
bottlenosefangere, og vi skal siden se hvorfor.
LES MER HER

En av de ting som er særlig iøynefallende for oss eldre, er
den sterke utvikling og de radikale forandringer som har funnet
sted i løpet av de siste 50 år på nær sagt alle livets områder.
Dette gjelder ikke minst forholdene til sjøs, heri innbefattet
også hvalfangsten. For å illustrere utviklingen, skal jeg i det
følgende berette litt om forholdene innen hvalfangsten slik
jeg selv opplevet dem i de første årene etter århundreskiftet.
Da emnet er stort, har jeg valgt å begrense det til særlig å
gjelde transport av mannskaper til og fra fangstfeltene og
forholdene ombord i transportbåtene.

La meg begynne med året 1906. Vi gikk da til hvalfangst-
stasjonen North Shetland med 2 hvalbåter, «Svend Foyn» og
«Queen Alexandra». Som transportskip hadde vi bark «Ema-
nuel». Vi gikk fra Sandefjord en lørdag ettermiddag først i
april.   LES MER HER

Skipet har ikke noe med artikkelen å gjøre

Med tillatelse av SIDE 3 – Inge Lundereng
Under hvalfangstens gullalder på slutten av 1920-tallet i Sørishavet kunne det gå vilt for seg. Både hvalkokerier og hvalbåter gikk til bunns og rundt 40 norske hvalfangere måtte bøte med livet.
Den aller alvorligste «norske» ulykken under den værharde og skjebnesvangre sesongen 1927–28 finner sted 23. januar 1928 da selskapet Chr. Salvesen & Co’s hvalbåt «Scapa» kantrer.
Den får en skade i skutesiden og havarerer 15 sjømil fra Laurie Island i øygruppen Sør-Orknøyene. De fleste av mannskapet på 17 er fra Tønsberg-området.
I midten av januar går «Scapa» sammen med hvalbåtene «Silva» og «Sonja» fra Sør-Shetland til Salvesens landstasjon i Leith Harbour på Sør-Georgia for å losse hvalolje og bunkre kull. Ekspedisjonen oppholder seg i Leith Harbour i tre dager.

LES MER HER