Tanken å speide efter hval fra luften, er ikke noe nytt. Men flyet med faste vinger har så mange be-
grensninger at det nesten forbyr seg selv å ta det med på en hvalfangstekspedisjon og forsøke å dri-
ve det fra kokeriet. For det første er start- og landingsmuligheter i høy grad begrenset av værforhol-
dene. Det vil ikke kunne gå ut hvis det ikke er sikker på at også landingen er sikret efter de fem til seks
timene en rekognoseringsflyvning vil vare. For det andre vil en ha vanskeligheter med å få flyet om-
bord hvis kokeriet har en hvalbåt eller et transportfartøy ved siden. For det tredje vil drivis i nabolaget av kokeriet være en hindring.

LES MER HER

Ett av de siste dagenes mange byssetelegrammer lyder som følger: ” Årets lossetur går til København . Det vil bli behov for mannskaper på dekk, maskin, fyrdørk og
sweepegjeng”
Til tross for at svært få hadde tillit til Elling og hans telegrammer, var det etter hvert
mange som lekte med tanken om hva en kunne gjøre i KØBENHAVN!    LES MER HER

Blant veteranene i Tønsbergs Hvalfangeri er skytterbrødrene Herman og Jens
Berntsen. De var med fra starten av i 1907 og dro avsted på den første beskjedne
ekspedisjon til Syd-Georgia. Selv om de på det tidspunkt ikke var gamle karene
— gamle er de forsåvidt ikke ennu — var det ikke deres første føling med hval-
fangsten, og heller ikke deres første tur sydover. Herman var dengang 17 år
gammel, og han hadde deltatt i hvalfangst siden han var 14,5 år 1905 var han
på Spitsbergen, og samme høst var han med «Admiralen» sydover. Senere fulgte
en tur til Island med Victor-selskapets ekspedisjon før han ble knyttet til Tøns-
bergs Hvalfangeri og ble matros på selskapets første kokeri «Bucentaur». Jens
Gernisen Iylte 15 ar på den første turen nedover med hvalbåten «Curl» «det
var enda midt mellom Madeira og St. Vincent,» forteller han selv. Men heller
ikke for ham var dette den første turen, han hadde vært sydover en gang før. Så
Herman og Jens Berntsen har i sannhet trådt sine barnesko i hvalfangsten. Og
de ble begge skyttere i meget ung alder, Herman i 1910 og Jens i 1912.

LES MER HER

Fortelling av Erik Leister

Som førstereisgutt på flytende hvalkokeri “THORSHAVET” på 17 081 tonn med en bemanning på 350 mann, forlot vi Sandefjord 17. oktober 1961. Her om bord skulle vi alle være til neste år, – engang ut i mai måned.
Jeg må kort fortelle noe om livet på et hvalkokeri. Etter at hvalen er skutt og “blåst” opp av hvalbåten, og tauet inn til kokeriet blir det store dyret dratt opp brekken med ei stor klo, – hvalkloa.
Her oppe på dekket blir så hvalen partert og skåret opp med sylskarpe kniver på lange skaft, flensekniven. Den store dampdrevne beinsaga kutter opp bein; ribbeina og ryggraden. Her er kokehull ned til kokene som i perioder står vidåpne i perioder mens kjøtt og bein fylles på kjelene. Her nede dampes det ut olje av oppmalt bein og kjøtt, disse står under flensedekket, – på et dekk i kokeriet (fabrikken).
På det såpeglatte flensedekket også kalt bare “plan” yrer det av håndfaste karer som med hjelp av vinsjer og vaier får trukket spekkflenger, store kjøttstykker og bein bort til kokehullene. Det er slett ikke ufarlig her på planet, en må følge godt med, og til en hver tid vite hva andre vil gjøre!
Alle mann er utstyrt med store gummistøvler (vadestøvler)som har påmonterte pigger på hælene! – Forløperen til piggdekka.
Nei, ingen ting skjedde av alvorlige ulykker her på planet de 3 – 4 månedene fangsten varte. Ei heller
i maskinrommet eller i kokeriet var det noen skader og uhell å snakke om på denne sesongen så langt.
Olje, ekstrakt og beinmel ble lagret om bord i tanker – og fat, vi hadde store mengder av alt som nå skulle hjem til Sandefjord.

LES MER HER

Her ser vi virkelg aktivitet i fra Flk. C A Larsen tilhørende det norske selskapet A/S Antarctic med disponent Anton von der Lippe i Tønsberg. Skipet ligget tungt i vannet og har mange hvalbåter rundt seg. Hvis vi bruker godøye til så kan vi faktisk se hval i opphalingslippen som dette skipet hadde forut.