pelagisk

Mange av det norske folk har seilt ute til sjøs og alle har på en eller annet opplevd mye nytt når de seilte ut for første gang, det er disse historiene vi ønsker å ta del i. Forrige gang vi gjorde dette fikk vi inn mange flotte historier, så vi håper at også denne gangen vil vi få inn mye nye historier. Historien kan dere sende inn på mail eller legge inn under innlegget vårt her.

LES HISTORIENE HER

 

Noe av det mest imponerende ved dem som har vært med på å skape hval-
fangsthistorie, er hva de husker av denne historie. Der sitter nu Adolf Gurijordet
i sitt hjem på Borgen, Arnadal, Stokke, en staut Vestfold-gårdbruker på 77 år,
og henter uten forhåndsvarsel datoer og klokkeslett og fatantall og hva det
skal være — fra 50 år tilbake i tiden — henter det alt sammen ut av sin hjernes
velordnede arkiv som om det var den enkleste sak av verden. Adolf Gurijordet
er den eneste gjenlevende flenser fra gamle «Bucentaur», og han var med på
den første turen sydover.
— Vi la ut fra Tønsberg den 13. oktober 1907, sier han. Vi gikk fra Tønsberg
til Shields, og så tok vi hvalbåtene, «Mathilde» og «Carl», i Kanalen. «Carl»
hadde vi på slep hele veien, det var en 120 favners sleper med en svær kjetting
på tamp. Men 25 mil av Syd-Georgia fikk vi et forferdelig vær og måtte la
sleperen gå. Vi hadde bare et lite spill å arbeide med og holdt på med det fra klokken 4 morgen til 10 på dagen.
Var det Deres første tur på hvalfangst?

LES MER HER

Fortelling av Erik Leister

Som førstereisgutt på flytende hvalkokeri «THORSHAVET» på 17 081 tonn med en bemanning på 350 mann, forlot vi Sandefjord 17. oktober 1961. Her om bord skulle vi alle være til neste år, – engang ut i mai måned.
Jeg må kort fortelle noe om livet på et hvalkokeri. Etter at hvalen er skutt og «blåst» opp av hvalbåten, og tauet inn til kokeriet blir det store dyret dratt opp brekken med ei stor klo, – hvalkloa.
Her oppe på dekket blir så hvalen partert og skåret opp med sylskarpe kniver på lange skaft, flensekniven. Den store dampdrevne beinsaga kutter opp bein; ribbeina og ryggraden. Her er kokehull ned til kokene som i perioder står vidåpne i perioder mens kjøtt og bein fylles på kjelene. Her nede dampes det ut olje av oppmalt bein og kjøtt, disse står under flensedekket, – på et dekk i kokeriet (fabrikken).
På det såpeglatte flensedekket også kalt bare «plan» yrer det av håndfaste karer som med hjelp av vinsjer og vaier får trukket spekkflenger, store kjøttstykker og bein bort til kokehullene. Det er slett ikke ufarlig her på planet, en må følge godt med, og til en hver tid vite hva andre vil gjøre!
Alle mann er utstyrt med store gummistøvler (vadestøvler)som har påmonterte pigger på hælene! – Forløperen til piggdekka.
Nei, ingen ting skjedde av alvorlige ulykker her på planet de 3 – 4 månedene fangsten varte. Ei heller
i maskinrommet eller i kokeriet var det noen skader og uhell å snakke om på denne sesongen så langt.
Olje, ekstrakt og beinmel ble lagret om bord i tanker – og fat, vi hadde store mengder av alt som nå skulle hjem til Sandefjord.

LES MER HER