Sandefjord brygge

Med det oppsving skipsfarten hadde tatt mot århundrets slutning,
ble det mere og mere følelig, at der ingen brukbar brygge fantes i
Sandefjord. Den gamle bryggen ved Oddefjell var forfallen og vilde
for resten været av liten nytte; kun småskuter kunde flyte inn der, og
så var det jo ingen fremkommelig vei dit. Bekkeoset, som fortidens
gruntgående skib hadde lagt inn i, var nu så opgrunnet at kun båter
kunde flyte inn. Også i andre henseender var havneforholdene dår-
lige; der var ikke engang sørget for moringer og fortøiningsbøier ;
havnevesenet var felles for Larvik og Sandefjord, og det var gammel
skikk bare å ta inntekt fra Sandefjord, men helst ikke opføre nogen
utgift. Admiralitetet hadde undersøkt forholdene i 1787 og uttalt:
«Udi Sandefjord, hvor ingen Ringe haves,  kunde muligens
være fornøden 2de Stykker at nedsætte paa det Sted hvor den al-
mindelige Ankerplads er, til Ballastens Udskydning af Fartøierne».
Men såvidt man kan se, blev ingenting gjort før 1820 og 1839,
da Fredr. Hesselberg Falkenberg, Larvik, og Christopher Hvidt efter
opfordring fra Larviks havnekommisjon satte fortøiningsringer, den
første på Rødsodden (1820) og den annen ved Ranvik og Stub (1839)
som var ballast-plassene.

LES MER HER