To av Tønsbergs Hvalfangeris skytterveteraner Herman og Jens Berntsen.

Blant veteranene i Tønsbergs Hvalfangeri er skytterbrødrene Herman og Jens
Berntsen. De var med fra starten av i 1907 og dro avsted på den første beskjedne
ekspedisjon til Syd-Georgia. Selv om de på det tidspunkt ikke var gamle karene
— gamle er de forsåvidt ikke ennu — var det ikke deres første føling med hval-
fangsten, og heller ikke deres første tur sydover. Herman var dengang 17 år
gammel, og han hadde deltatt i hvalfangst siden han var 14,5 år 1905 var han
på Spitsbergen, og samme høst var han med «Admiralen» sydover. Senere fulgte
en tur til Island med Victor-selskapets ekspedisjon før han ble knyttet til Tøns-
bergs Hvalfangeri og ble matros på selskapets første kokeri «Bucentaur». Jens
Gernisen Iylte 15 ar på den første turen nedover med hvalbåten «Curl» «det
var enda midt mellom Madeira og St. Vincent,» forteller han selv. Men heller
ikke for ham var dette den første turen, han hadde vært sydover en gang før. Så
Herman og Jens Berntsen har i sannhet trådt sine barnesko i hvalfangsten. Og
de ble begge skyttere i meget ung alder, Herman i 1910 og Jens i 1912.

— Men jeg hadde skutt mye hval før jeg ble egentlig skytter, sier Herman.
Minst 150. Det falt seg slik at jeg fikk forsøke meg, for både min far og min
onkel og min bror var skyttere. Min bror Søren ble senere bestyrer på land-
stasjonen på Syd-Georgia, han ble avløst av Hjalmar Andersen, som jeg så
avløste i 1918.

Hvis noen tilhører et «skytter-dynasti», så er det Herman og Jens Berntsen.
Faren var egentlig ishavsskipper, nen kom over i hvalfangst i Svend Foyns epoke.
De tilhører en brødreflokk på fem, som alle var skyttere.

Hvordan begynte det, i Tønsberg Hval.

— Det begynte med at far og onkel og Søren kom i forbindelse med Oscar
Hytten ,og de satte inn alt de hadde av penger i selskapet. Det begynte spedt med
to hvalbåtene «Mathilde» og «Carl». Det var ikke rare greiene å fare med.

— Da vi skulle seile fra Tønsberg, sa folk åt «dere kommer aldri ned med
det der», sier Jens Berntsen. Og det så stygt ut også. Vi hadde to kraftige stormer
underveis på den første reisen og vi holdt på å forlise. Vi pumpet for livet i tre
døgn, byssa var brukket ned og vi fikk ingen mat. Ombord å båtene var båre vi
guttungene og noen gale maskinister, det var ikke andre mannskaper å få ut til
en slik reise. Vi brukte 5 måneder til Syd-Georgia etter å ha vært innom Monte-
video for bunkring og Falkland for å få lisens på fangsten. Men frem kom vi da
til slutt.

— Vi kom enda frem på selve julekvelden, sier Herman. Og fangsten ble bra.
Jeg tror vi fikk 1000 fat på denne første turen.

— Det var da vel 5—6000, sier Jens.

— Kanskje det, føyer Herman seg. Men vi var uheldige ul å begynne med.
Vi kom inn i Possession Bav, det var en dårlig havn og det blåste fra isbreene. Alle
hvalene drev fra oss, men så fikk vi karet oss inn tl det vi kalte Husvik Harbour.
Der var det sol og fint. Og resultatet av den første turen var såpass at selskapet
bygget en ny hvalbåt, «Viking». Året etter fikk vi «Husvik», som var fine greier,
med 350 hester.

— Og der i Husvik Harbour kom så senere landstasjonen?
— Ikke akkurat der hvor vi fant havn første gang, men på den andre siden,
ikke så langt unna. Det første vi bygget i Husvik var en bøkkerbu, hvor vi fikk
laget nye tønner og reparerte gamle. Det var jo flere bøkkere med nedover, og
stav til å lage tønner av.

Og hval var det nok av?

— Ja, det var så mye hval at ingen ville tro det i dag. De sto så tett i sjøen
at Jeg tror de måtte løse hverandre av for å få plass til å blåse, sier Herman. Det
var både knøl og finn- og blåhval, men vi kunne ikke ta blåhvalen, redskapen
røk hvis vi forsøkte oss på det, og vi holdt på å bli slått ihjel. Vi tok nesten bare
knøl, for den var lettest å fange, finnhvalen ble for tung den også.

— Men knølen var svær og let, så det ble mye olje av det, sier Jens. Når det
vær rush, tok vi bare ryggspekket, ikke bukspekket, vi rakk faktisk ikke over det.
Resten drev inn på en grunne som vi kalte for Kirkegården. Den dag i dag ligger
det hvalben der for tusenvis av kroner.

— Hadde vi hatt sånt fangstutstyr som å dag, sier Herman, kunne vi greid å
holde stasjonen i gang med bare én hvalbåt, så mye hval var det. Men på den
annen side ville vi i dag ikke fått en eneste hval med en båt som «Mathilde»
eller «Carl».

– Deres største hval, Herman Berntsen? Og Deres, Jens:

De ville ikke riktig ut med det. Herman forteller at han skjøt 160 hval det
første året med «Husvik», og Jens sier at han lå jevnt på opp imot 400. Men den
største? Herman noterer seg tilslutt for en hval på 102 fot. Den gå 210 [fat olje.

— Er det rekord?

— Det tror jeg ikke, sier Herman. Jeg vet å hvert fall at Alex. Andreassen
også hadde en på 102 fot en gang. Og på Leitb Harbour skal det en gang være
fanget en hval på 112 fot.

Men det var kanskje engelske fot, legger han ettertenksomt til.

    Legg igjen en kommentar

    Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

    *

    code

    Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.