Verftsarbeiderne som gikk de ti tusen skritt- til jobben og hjem igjen.

Verftsarbeiderne som gikk de ti tusen skritt- til jobben og hjem igjen.

På 1800-tallet ble det bygd flere skuter i Sandefjordsdistriktet enn noe annet sted i Vestfold. En tid var Sandar skipsbyggingens senter. Vi siterer Sandefjords Tidende 19. februar 1873:

«Paa Vervene hersreds er adskillige Fartøier
endnu under Bygning og ikke :aa få under Repa-
ration. Stedet tilføres daglig en mengde Trelast og
Skibsmaterialer. Her ligger ogsaa en hel Del Far-
tøier for Trelartlastning, saa her udfalder i For-
hold til Stedets Størrelse en livlig Virksamhed.
.som er et stort Gode for Steder i det Hele, ikke
mindst for den arbeidende Klasse.»

Skutevervene ga hver for seg ikke beskjeftigelse
til så stor arbeidsflokk. På de fleste av de 36 ver-
vene som Haakon Hansen nevner i sin bok, ble det
bare bygd ett eller kanskje noen ganske få skip. En
forholdsvis stabil beskjeftigelse var det bare på de
støne vervene, de som er omtalt særskilt i kapit-
lene foran.

Likevel kan en si at arbeidet på skutevervene ga
levebrød til ikke så få familier gjennom et langt
tidsrom. Nøyaktige tall over sysselsettingen finnes
ikke.

I dag er det vanskelig å forstå hvordan folk uten
jord og skog greide å brødfø seg før industrien
holdt sitt inntog. Riktignok var det behov for folk
til Sandefjords og Sandars store seilskipsflåte, men
alle arbeidssøkende kunne skipsfanen ikke absorbere.

For nevenyttige kunne skutevervene bli en god
arbeidsplass. Så fikk det ikke hjelpe om det var en
eller to mil å gå hver dag. For mange av vervens
folk bodde på Solberg eller ved Tisle, på Vagge-
stad eller Fevang, på Råstad eller Rønn. Og når
arbeidet – i alle fall helt fram til tiden omkring
1860 – tok til kl. 5 om morgenen og varte til kl.
19.30 om kvelden, ble arbeidsdagen lang og natten
kort. Ja, det ble fortalt om noen av disse sliterne at
de ikke turde gå og legge seg i seng om kvelden,
fordi de var redde for å sovne inn altfor hardt og
forsove seg om morgenen.

Søren Hjertaas på Åbol kunne huske at han som
barn så det blafrende lyset fra løktene som verfts-
arbeiderne bar med seg, når de grytidlig om mor-
genen eller ut på kvelden skulle ta seg fram langs
stien over Manjordene, til og fra Hunsrød eller
Kolarød eller Fevang.

For de arbeiderne som bodde utover i fjorden,
Hystad, Lystad, Store Bergan, ble det å ta seg over
fjorden i båt. Dette gjaldt for folk fra Pukkestad og
Virik også. Disse hadde prammenene sine liggende
på Stub. I middagspausen fra kl. 12 til 13 rodde de
gjerne over til Stub igjen, der konene kom med
middagsmaten i «værste-spann» som det het,
spann i «tre etasjer». Enkelte av de verftsarbeider-
ne som brukte båt, organiserte seg ofte i båtlag.

La oss ikke glemme å fortelle om far til av-
delingssjef Olav Halvorsen på Framnæs mek.
Værksted, J. J. Halvorsen. l yngre år bodde han på
Hudø, vest for Tjøme, Derfra rodde han til Lahelle
og gikk derfra på bena til Framnæs. Og etter ar-
beidstid gikk han tilbake til Lahelle, så i robåt over
til Hudø!

Maren Hunsrød har fortalt om Gjert Anton Han-
sen Hunsrød at han som unggutt begynte å arbeide
på Rødsverven, der han vari 16 år; senere fortsatte
han på Framnæs til 1917. I 45 år, dag etter dag i
allslags vær gikk han den lange vei fram og tilbake
til verven, og folk regnet ut at han hadde tilbake-
lagt en strekning som svarte til to og en halv gang
rundt jorda!

En annen av dem som bør minnes, er tømmer-
mann på Framnæs, Hans Fredrik Andersen, Pukke-
stad. Han var født 1833 på Fevang, ble oppfostret
hos sin farbror Anders Larsen og tok navn etter
ham. Hans Fredriks bror var den kjente lærer
Anders Frederichsen på Slenes skole.

Hans Fredrik Andersen begynte på Søebergver-
ven i 1860, senere ble det Kamfjordverven og
Framnæsverven. Han ble mester. og bygde bl.a.
barken «Rex» og barken «Kong Oscar», likeså
skonnerten «Venus» på Gonvikverven. I mange år
gikk han fra Fevang til sin jobb på verven. «Jeg
gikk hjemmefra kl. 4 om morran,» fortalte han i et
intervju da han var 90 år. «Vi begynte på arbeidet
kl. 5, og kunne holde på til ut på kvelden. Så var
jeg hjemme på Fevang noe før kl. 10.»

Hans Fredrik Andersen hadde en usedvanlig god
helse. la, han gikk til sitt arbeid på Framnæs på sin
85-års dag, 15 januar 1918. Han ble «pensjonen»
da han var 87 år, men syntes selv at han nok kunne
holde på noen år til!

Thorvald Hansen, Nygård. Han farte med seil-
skutcr i yngre år, og da han begav sjøen, fikk han
jobb på Rødsverven, senere Framnæs, der han var
i 52 år. Han var riktignok ikke blant de verfts-
arbeidere som hadde lengst vei, men i alle fall had-
de han et langt yrkesliv på samme arbeidsplass.
Han gikk til verven hver dag; de siste årene brukte
han halvannen time hver vei.

Heller ikke Martin Johansen fra Hagaløkka på
Østerøya var av dem som hadde lengst vei, den
gang noe over en halv mil, dvs. litt over en mil
hver dag. Men det kunne nok være anstrengende
mangen en vintermorgen når han skulle ut i snø-
drevet. Fra hjemmet ute i Hagaløkka var det langt
til rodevei, ingen brøyting. Fra Heimdal til Kilen
bare en sti. Etter 10-12 timers arbeidsdag var det å
ta fatt på hjemveien. Og la oss tilføye: Martin
Johansen skoftet aldri. Han fikk en arbeidstid på
Framnæs på 38 år.

Om de gamle, til dels gjengrodde bygdeveiene
over Lingelemskogen, Feenskogen og Unneberg-
skogen har vi fortalt i bind 2.

Men om den gamle bygdevei gjennom skogen
kan virke som en idyll for oss moderne mennesker,
så la oss ikke glemme at veien også gjemmer på
andre minner: ‘her trasket de fram og tilbake de
anonyme slitere som hadde sitt daglige arbeid på
skipsverftene langs fjorden; vi kan nevne Hans
Simonsen fra den lille plassen Gråbak, han som
gjennom et langt liv vandret over Feenskogen og
Unnebergskogen for å tjene det daglige brød på
Rødsverven. Det fortelles at han gikk hjemmefra
klokken fire om morgenen, og kom hjem langt ut
på kvelden, etter 12 timers arbeidsdag som skik-
ken var helt inn i vårt eget århundre. Hans hadde
ll barn å forsørge, og når hans kone ikke hadde
mer brød i huset, hendte det at hun tok komsekken
på ryggen og gikk den lange vei til Bjørnum mølle
for å få kornet malt. Kan en slik beretning ha noe å
lære mennesker som lever i et overflodssamfunn?

 

    Legg igjen en kommentar

    Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

    *

    code

    The maximum upload file size: 200 MB. You can upload: image, audio, video, document, archive. Links to YouTube, Facebook, Twitter and other services inserted in the comment text will be automatically embedded. Drop file here

    Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.