Vi drar etter hval

1928 HVALKOKERIET THORSHAMMER

I løpet av månedene september og oktober hvert eneste år drar den prektige
hvalfangerflåten sørover til fangstfeltet i Antarktis. Alle vet at denne flåten
årlig bringer landet millioner av kroner i hard valuta og derved er en nasjonal-
økonomisk faktor av aller største betydning. Det er imidlertid de aller færreste
som vet hvordan livet virkelig arter seg for de tusener av norske hvalfangere
som sesong etter sesong frister en hard og lite misunnelsesverdig tilværelse i
farvannene omkring sydpolskalotten.

La oss derfor dra avsted med et av de flytende hvalkokeriene og få et første-
hånds kjennskap til livet ombord, fra den dagen man tar farvel med Norske-
kysten til man igjen stevner inn den hjemlige fjorden etter endt dyst.

De iherdigste motorbåtene sier adjø til oss i fjordgapet ved Svenør fyr. Der snur de og piler inn fjorden igjen, mens vi for alvor begynner vår reise til den andre enden av jordkloden.

I forhold til arbeidet på fangstfeltet har hvalfangerne gode dager på turen nedover. Men det er sannelig mer enn nok å henge fingrene i likevel. Hele dekket er bokstavelig talt fullstendig tettpakket med det siste utstyret vi fikk ombord i Sandefjord, og nå gjelder det først og fremst å få ryddet det på plass før et eventuelt uvær faller over oss.

Mens dekksfolkene tar seg av dette arbeidet, begynner man i de forskjellige avdelinger ombord å sette alt i stand til den forestående sesong. Alt materiell, slik som vinsjer, kokeapparater, beinsager, separatorer, wirer, joller, blokker, taljer og mye annet, blir grundig overhalt, smurt og finpusset slik at det hele skal gå så knirkefritt og kontinuerlig som bare mulig når hvalen melder sin ankomst.

Men det er ikke bare kokeriets utstyr man må sørge for på beste måte. Også det aller meste av det utstyret som hvalbåtene skal bruke i sesongens løp, befinner seg ombord i «moderskipet» og må settes i orden der. Dette gjelder i første rekke alle liner, trosser,
slepekjettinger, blokker og annet som en ekspedisjons hvalbåter bruker store mengder av i de fire måneder fangstsesongen varer.

Når dekket etter en tid på det nærmeste er ryddet for alt løst utstyr, går man i gang med å legge et varetrekk av tre oppå de vanlige dekksplankene.
Dette er selvsagt et arbeid som krever den største nøyaktighet, og det er heller ikke få tusen bord, av dimensjonen 1,5” X 6”, som går med her. I denne forbindelse kan det for øvrig nevnes at hver ekspedisjon nyttiggjør omkring 30 standard trelast pr. sesong til varetrekket og andre arbeider ombord. Innen dekket er blitt iført sin nye «kledning», har vi forlengst vært innom Las Palmas og fått ombord bunkersolje for kokeriet selv og dets hvalbåter.

Vi har også passert ekvator, eller «linna» som samtlige hvalfangere sier, men vårt kokeri har gått denne veien før, og da forekommer ingen festligheter med linjedåp og annet. Det er bare når et nytt kokeri for første gang krysser ekvator at kong Neptun og hans
følge avlegger høytidelig visitt ombord. Tiden her i tropene hører med til hvalfangernes beste — selvfølgelig bortsett fra selve hjemkomsten. Dagen lang går de med minimum av klær på seg, og det varer ikke lenge før de er nærmest kaffebrune. Det skal forresten ikke så meget til dem heller, for hvalfangerne lever jo langt mer enn andre nordboere i en evig sommer — selv om den er is-
kald på feltet. Når høsten kommer her hjemme, drar hvalfangerne mot sør til sol og sommer, og når høsten kommer til Antarktis, reiser hvalfangerne mot nord — også til sol og sommer.

På turen til og fra fangstfeltet strekker arbeidstiden ombord seg aldri over mer enn 8 timer pr. dag. Om lørdagene slutter arbeidet alt klokken 12, og hver søndag og eventuell) helligdag har man helt fri. Nesten hver eneste kveld blir det arrangert allsang, bridge- og sjakkturneringer, kabareter og annen underholdning, og hver lørdag ettermiddag og søndag går forskjellige idrettsøvel-
ser av stabelen. Ping-pong, badminton, ring-spill, fotball og annet er alltid å finne ombord, og har man lyst på et raskt 60-meter-race, er det nok av plass til det også på dekket. Ved slike anledninger minner vårt flytende kokeri mest av alt om en stor linjebåt hvor passasjerene morer seg på øverste dekk.

Etter nesten en måneds reise anløper vi Cape Town i Sør-Afrika, som er vår siste forbindelse med «sivilisasjonen»  før vi går i isen. Her blir utstyret komplettert, og hvalbåtfolkene som har vært «passasjerer» på nedturen, flytter over til hvalbåtene som lig-
ger i opplag her mellom sesongene. Og her i Cape Town får vi post ombord, brev og pakker og aviser fra slektninger og venner hjemme. Det er stor stas, for vi har jo ikke hørt et ord fra dem siden vi dro hjemmefra, og det blir temmelig lenge til neste gang. Nesten 14 dager har vi nå gått østover og sørover fra Cape Town, kokeriet og 12 hvalbåter i følge. Vi passerer de første majestetiske isfjellene og får tydelig bevis for at vi begynner å nærme oss fangstfeltet.

Karene har forlengst funnet fram arbeidshabitten, og alt teknisk og maskinelt utstyr ombord er sett over enda en gang. Nå går alle utålmodig rundt og venter på at hvalbåtene skal fyre av de første skuddene og få has på sesongens første hval slik at arbeidet kan ta sin begynnelse Hvalfangerne er fullt klar over hvilket hardt og krevende arbeid de har foran seg, men de vet også at det er for å arbeide
og arbeide og arbeide at de er kommet hit til Sørishavet, og de lengter bare etter å få begynne.

Den 15. desember begynner fangstsesongen, og fra denne dag blir vaktene ombord skiftet. Nå er det slutt på fritiden, for helt til 31. mars, da sesongen er slutt, vil arbeidstiden ombord strekke seg over 12 timer pr. dag, uansett om det er hverdag, søndag eller helligdag. Det ene skiftet holder på fra klokken 6 til 18, dagskiftet, og nattskiftet arbeider fra klokken 18 til 6. Når sesongen er halvgått, bytter man vakter.

De første dagene av fangsttiden lykkes det ikke skytterne ombord i hvalbåtene å skyte en eneste hval, og dette gir seg omgående utslag i hvalfangernes gemytt. Samtlige blir irriterte og svært lite omgjengelige, og det lønner seg best ikke å forsøke å spøke med dem. Denne tilstand
som er så karakteristisk for hvalfangere, kalles rett og slett «hvalsyke», og det eneste middel som kan kurere denne syken, er tilgang på hval. Flere ganger i sesongens løp kan man være så uheldig å oppleve hval-løse dager, og da begynner momentant hvalsyken å herje ombord.

Maten ombord på et flytende hvalkokeri er sikkert verdt et kapitel for seg. Gjennom aviser og annet lærer folk hjemme at hvalfangerne lever godt, og det er ikke noen overdrivelge. Etter kaffe og brød i all enkelhet før arbeidet begynner, får man til frokost havresuppe, kaffe og te, en varm rett eller egg (aldri mindre enn 2 pr. mann) og alltid mer enn nok av det beste pålegg i alle fasonger. Svært ofte består mid-
dagen av tre retter, men i alle tilfelle er den så kraftig og veltillaget som noen kan forlange. Etter desserten er det vanligvis epler, appelsiner eller andre sydfrukter. Om ettermiddagen er det kaffe og brød, og når arbeidsdagen er slutt, går man til en bedre aftens. Så å si hver eneste dag ser-
veres det da en varm rett, oftest også med poteter, og ved siden av kaffe og te får man også sjokolade. På søn- og helligdager er det alltid noe ekstra.

Ombord i kokeriet har man en velassortert forretning, «slappen» (av det engelske slopchest), som er åpen et par ganger i uken. Her får hvalfangerne kjøpt alt det de måtte ha bruk for, fra barberblader og skrivepapir til all slags arbeidsklær og førsteklasses «landlovsdresser». Ved
siden av disse mer nyttige ting får man også i slappen alt sitt røykestoff til en latterlig lav pris. 200 amerikanske sigaretter, såsom «Lucky Strike», «Chesterfield», «Camel» og så videre, koster ikke mer enn 5 kroner. Norsk og utenlandsk sjokolade, tyggegummi, drops og meget
annet kan man få nær sagt ubegrenset av til de samme lave priser. Salget i slappen foregår selvsagt ikke mot kontant betaling, men føres for hver gang opp på vedkommende kjøper og trekkes fra ved avmeønstringen.

Mens hvalfangerne på dette område har det langt bedre enn folk flest hjemme, er det temmelig sikkert at ingen vil misunne dem det arbeidet de må utføre. Dette gjelder i første rekke alle folkene på dekket som utvilsomt har det mest krevende og utakknemlige arbeidet ombord i kokeriet. I minimum 10 timer dag-
lig bakser de med de veldige hvalskrottene for å få dem så meget opplemmet at stykkene kan komme ned i kokehullene. Hele dekket flyter av blod, kjøttslintrer og innvoller, og de skrittlange støvlene er utstyrt med pigger under for at man skal kunne holde seg på bena. Svært ofte blåser
det en gjennomtrengende vind, men skal man kunne få et godt tak rundt knivskaftet, nytter det ikke å ha noe på hendene. Vinsjefølkene må uavlatelig stå på sin plass uten sjanse til å flytte seg og bare lystre enhver ordre fra folkene på planen.

Alle andre produksjonsavdelinger ombord ligger under dekk, og følgelig har folkene der bedre arbeidsforhold enn karene på dekk. Men felles
for dem alle er at arbeidet må gå sin uavbrutte gang, og den største oppmerksomhet må alltid utvises.

Slik går den ene dag lik den andre, og før vi vet ordet av det, har vi jul på fangstfeltet også. Ikke for det, vi kan ikke slik som hjemme merke
at det er jul, vi bare vet det. Det hersker ingen oppskjørtet travelhet utenom det vanlige som forteller oss at årets største høytid er kommet.
Arbeidet går sin vante gang ombord, bare med den unntagelse at dagskiftet tar slutt en time før, og at nattskiftet ikke tørner til før noe senere
enn vanlig. På denne måten får alle ombord anledning til å feire i det minste en del av julaften sammen.

Den store arbeidermessa er pyntet med vimpler og signalflagg etter alle kunstens regler, og på bordene står små kunstige juletrær påhengt
glitter og norske flagg. Orkesteret ombord er på plass og spiller de kjente og kjære julesangene. Karene har kledd seg i sin beste puss, og hår
og skjegg er omhyggelig vasket og flidd. Like ved kokeriet ligger alle hvalbåtene og duver i dønningene, som andunger rundt moren. De inn-
stiller fangsten i dag og feirer jul som oss — skjønt flere av de ivrigste venter nok bare på at 1. juledags morgen skal komme og jaget på
hvalen ta til igjen.

Julekosten kommer på bordet, og menyen lyder på svinekoteletter med grønnsaker og rørte tyttebær, fløtegrøt, øl og dram. Det gledeligste ved
rettene er at kotelettene er ferske, for i Sandefjord fikk vi ombord 50 levende griser som like før jul fikk besøk av slakteren ombord. Etter
middagen får hver mann tildelt seg en veldig pose med nøtter og frukt, og utover kvelden hygger man seg på beste måte i lugarene.

Men hvis frivakten tar én kikk opp på planen ved 23-tiden, får man se at nattskiftet alt har tørnet til. Julen er slutt på fangstfeltet, hver-
dagen har begynt igjen som om ingenting var hendt. Vår posisjon er 60 gr. S og 90 gr. Ø.

Sikkert den største begivenhet i hvalfangernes monotone tilværelse på feltet er når transportbåten kommer. I mange dager før den kan
ventes påstår enkelte ombord at de kan se røyken fra den, men endelig stikker da konturene av den opp over horisonten, og noen timer etter ligger
den vel fortøyd langs kokeriet. Alt arbeid ombord hos oss stopper Opp, og hele mannskapet samler seg ved rekken for å ta imot dette etter-
lengtede pust fra utenverdenen. Transportbåten bringer med seg brenselsolje til kokeriet og hvalbåtene, proviant og alt slags utstyr,
og når den går igjen etter vel en uke, er den full-lastet med hvalolje. Det er imidlertid ikke dette som interesserer hvalfangerne. Trans-
portbåten har også med seg brev, pakker og aviser fra Norge, og dette overskygger for en stund alt annet.
Utålmodige og opprømte samler vi oss rundt «postbudet», og straks vi har fått vår del av forsendelsen, piler vi av sted til en avsidesliggende krok
og sluker nærmest rått innholdet av posten. Slitet og maset og strevet blir fullstendig glemt for et øyeblikk, vi føler oss med ett så rike og glade
til sinns og er liksom kommet i intim kontakt med de kjære der hjemme — trass i den veldige avstand som skiller oss. For en utenforstående
er det sikkert vanskelig å sette seg helt inn i hvordan dette forhold virkelig er, og en hvalfanger som har opplevd det mange ganger, kan vel
heller ikke akkurat omsette det i ord.

Og tiden og fangsten går sin jevne gang. Det skifter med sol og uvær, og trutt og sikkert produseres det ene tonn hvalolje etter det andre.
Vi er allerede kommet halvveis ut i mars og kan altså se enden også på denne ishavs-sesongen. Det begynner forresten å gå mot høst og vin-
ter i Antarktis nå, og når hvalbåtene kommer inn til kokeriet med hval langs siden, er de prektige båtene, «verdens beste sjøbåter», nesten helt
dekket av is fra vannlinje til mastetopp. Og karene ombord der er så påkledd at de faktisk ikke kan få armene inn til kroppen, og rimet og
isen sitter tett i det brystlange skjegget og i håret som på de fleste ikke har vært i kontakt med en saks siden sesongen begynte.

Erie kommer den 31. mars, og fangstsesongen er slutt for denne gang. Alt tidig neste morgen er hvalbåtene samlet rundt kokeriet, og
sammen setter vi kursen den veien som tankene våre alt har gått. Vaktene blir omgående lagt om til de vanlige 8 timer pr. dag, og man får
anledning til å slappe av og ta seg en velfortjent hvil nå og da etter det kraftige arbeidspresset på feltet.

Mens vi på nedturen var travelt opptatt med å sette alt i stand til den forestående sesong, går nå alle mann i gang med å rydde opp etter
«herjingene». Det blir spylt og vasket og pusset og malt på alle tenkelige og utenkelige steder, og sannelig an det trengs, for skuta har lidd
temmelig hardt under oppholdet i isen. Men det er nok av folk ombord til & ta seg av arbeidet, og innen vi krysser «linna> og er i varmen for
alvor, er det meste gjort.

Akkurat som på nedturen blir det også på ferden hjem stelt i stand underholdninger av alle slag på dekket i fritiden, og nå når vi har en
god sesong bak oss og en snarlig hjemkomst foran oss, går alt med større liv og lyst enn på turen til feltet.

Og nå begynner diskusjonene ombord om når vi kan vente å være hjemme. En kan opplyse at fra Las Palmas til Sandefjord må vi bruke så lang tid, en annen
vet at fra Kapp Finisterre tar turen så mange dager. Som regel får ingen rett, for vær og vind har også et ord med i laget, men maskinene hamrer ufortrødent,
og sent en kveld får vi øye på de første lysene fra norskekysten ved Låsta.

Neste morgen ligger vi igjen ved Svenør hvor losen som førstemann ønsker oss velkommen hjem. Og så begynner <«triumfferden» inn den
kjære fjorden. Alt langt ute blir vi møtt av de første motorbåtene, og etter som vi siger innover, kommer
stadig flere til, inntil vi har en hel flåte av små farkoster svermende rundt oss. Så kommer de to taubåtene og gjør fast i kokeriet og får
puffet oss på plass. Ankerkjettingene rasler ut, ankerfortøyningene blir gjort fast.

Vi er hjemme igjen.

Kilde: Magasinet Aktuelt 1949
Tekst: Per Kokvold
Foto:Jack Smith

                                             KLIKK PÅ BILDENE OG DE VIL BLI STORE.

    Legg igjen en kommentar

    Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

    *

    code

    The maximum upload file size: 200 MB. You can upload: image, audio, video, document, archive. Links to YouTube, Facebook, Twitter and other services inserted in the comment text will be automatically embedded. Drop file here

    Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.